Stikkord

, ,

Et sammensurium av antikkens Hellas, en svett gymsal og en meget forvirret unggutt. Jeg har lest Akilles.

Forfatteren Kristian Klausen har nå kommet med sin tredje roman Akilles, som er utgitt på Cappelen Damm. Den er 175 sider lang og kom ut i Januar 2011.
Akilles er en bok sendt ut av Cappelens bokbloggturné, og neste blogger ut er Lena.

Hele boken fortelles av hovedpersonen selv, tretten år senere (om jeg husker korrekt) enn handlingen utspiller seg. Han er da 26 år (?) og anser seg selv for å være kunstner. Han har gått på forminglære, og skal begynne på Røyken videregående skole som formgivningslærer, men den gang ei. Klassen er lagt ned, og i stedet begynner han som gymlærer.

Det er mye som forsøkes å bli fortalt i løpet av de snaue 200 sidene. Jeg synes det er en merkelig sammensetning, der forfatteren har viet skremmende store deler til totalt intetsigende tekst, som følgende utdrag:

“Resten av 2B var opptatt med innendørs brentball. Det ene laget var innelag og sto i kø innenfor et oppmerket felt for å slå en tennisball med en trekølle så langt de maktet, for så å skulle løpe fra sone til sone (markert ved rockeringer som var lagt på gulvet), og kanskje til og med greie å springe helt rundt, altså passere alle sonene, og komme i mål, bakerst i køen av køllesvingerne igjen. Utelaget på sin side skulle forsøke å få tak i tennisballen og kaste den inn til en person som ropte BRENT idet han fikk ballen, noe som da ville føre til at dersom noen av de løpende fra innelaget befant seg mellom to soner, så var de brent, og ute av spillet. Så snart et innelag hadde tre brente spillere, hadde de tapt, og da kom utelaget inn. Man byttet. Men dette kunne også skje dersom utelaget greide å få tre pol, noe som oppsto dersom tennisballen ble fanget av en utespiller i lufta før den hadde landet på gulvet. Da var det pol. Tre pol = lagskifte.”

Og tro meg, dette er dessverre ikke den eneste gangen Klausen lar fortelleren utbrodere i detalj helt unødvendige og kjedelige ting. Andre (mindre) partier av boken derimot, synes jeg han kunne fokusert mer på – forholdet mellom hovedpersonen og den trafikkskadde fruen i huset f.eks. er spennende og kunne blitt mer utforsket.

Dessverre er det få av disse lyspunktene – og jeg føler at forfatter Klausen ikke har en god idé bak fortellingen. Hovedhistorien – den mislykkede kunstneren som prøver seg som gymlærer et halv år – har intet poeng eller futt over seg. Det hele ender i intet, med en god del om- og blindveier på veien.

Om dette i det hele tatt er hadde vært verdt å utgi, hadde jeg nok strøket minst 4/5, men det sier seg at heller ikke det hadde blitt en bok. Jeg må innrømme det, jeg synes det er overraskende at dette i det hele tatt er blitt utgitt av et ordentlig forlag som Cappelen, og i tillegg at de gidder å vie den oppmerksomheten som denne bokbloggturnéen faktisk er. De håper kanskje den skal slå gjennom fordi den er annerledes, for den er vel det på sitt irriterende vis, men ikke på noen måte verdt å få med seg.