Stikkord
Hvorfor leser vi og hvorfor skrives det bøker? Finnes det en bestemt hensikt litteraturen skal gi eller tilfredsstille hos oss? Det finnes mange svar, og jeg har spurt noen av de som selv produserer; nemlig forfattere.
Først ut av de jeg har spurt om hva litteraturens formål er, er to blant Norges elite innen krim og spenning; Tom Egeland og Jørn Lier Horst. Spørsmålet var enkelt; Hva er litteraturens formål? Svaret så ut til å være litt vanskeligere…
Det er ulike måter man kan tilnærme seg dette spørsmålet og Egeland startet med vår kulturs vugge; “På det øverste nivået er litteraturen med på å definere oss som tenkende mennesker. Hva ville vi ha visst om oldtidens Hellas, Egypt og Rom hvis det ikke hadde vært for litteraturen? På samme måte definerer litteraturen oss i vår samtid. Den berører viktige, eksistensielle temaer, den åpner øynene våre for andre tenkemåter, den bidrar til å forme oss som mennesker, den kan – på sitt beste – hjelpe oss til å bli et bedre, rikere, mer inkluderende samfunn. ”
Vi kan altså lære oss å bli bedre mennesker av litteraturen, men hva kan krim gi oss da? Det er vel nokså gå som påstår man blir bedre av å lese om grusomme, bloddryppende drap. Horst skriver: “Krim handler også om den verdenen vi ser rundt oss, mens annen skjønnlitteratur har en tendens til å være mer innadvendt, med en søken mot sjelslivet og fokus på enkeltpersoners utvikling. Historiene om drap og forbrytelser har sitt utspring i sosial urettferdighet og sosial elendighet som vi alle kan kjenne oss igjen i. Krimlitteraturen har således en egen evne til å fungere som et speilbilde av samfunnet. Den har en tendens til å konfrontere samfunnet med seg selv, slik som når Gunnar Staalesen lar sine kriminalintriger bli kritiske kommentar til det samfunn som skaper sosiale tapere, når Jan Mehlum lar sin Svend Foyn angripe den korrumperende grådighetskulturen eller Anne Holt lar sin sosiale samvittighet være drivkraften i sine historier.” Også Egeland mener kriminal litteraturen kan være med på å se verden med nye briller: “På et annet plan berører de eksistensielle spørsmål. I Ulvenatten forsøkte jeg – i thrillerens form – å problematisere temaet terrorisme. For hvem er nå egentlig terrorister – hvem kjemper en rettferdig kamp? I Bjørn Beltø-bøkene utfordrer jeg religionene – og da kanskje spesielt den kristne bibel: Hvorfor skal vi tro på det som står skrevet? I skjønnlitterær form leker jeg meg med alternative svar og forklaringer på hva som egentlig skjedde. Selv om svarene mine bare er en skjønnlitterær lek, utfordrer de forhåpentligvis også leseren til selv å tenke etter – om Bibelen og Kirken strengt tatt gir gode svar. På den måten mener jeg at også underholdningslitteraturen kan bidra til å gjøre oss til reflekterte mennesker. “
Tom Egeland. Bildet er hentet fra Dagbladet.
Begge understreker også underholdningsverdien og virkelighetsflukten man kan få fra krimbøker, men avskriver ikke dette som noe onde (det skulle jo bare mangle). Horst skriver: “Jeg tenker at helt i fra tidenes morgen har et av de viktigste elementene ved historiefortelling vært å underholde, og som underholdning har kriminallitteratur en egen vitalitet som drar leseren med inn i noe spennende og gjør ham eller henne i stand til å glemme alt omkring seg. Det dreier seg om å finne løsningen på en gåte; etterforskeren skal gjenopprette en orden som er blitt forstyrret, og i vår kaotiske virkelighet har en slik gjenopprettelse av lov og orden en appell til leseren.” Egeland ser ut til å være enig: “Når jeg skriver en roman, er det rett og slett fordi jeg vil fortelle en god historie. Underholde, utfordre og pirre leseren min.”
Alt i alt kan vi vel si at også for krimforfattere og kriminallitteratur er det mer enn en hensikt som ligger bak – både for leser og forfatter. Jeg håper dere setter pris på dette innblikket i to forfatters tanker om litteraturen, og jeg vil gjerne få høre hvorfor du leser kriminallitteratur!
