Det dette betyr er jo at det dessverre kommer til å være stille her de neste tre ukene (akkurat slik det har vært de foregående) men så er jeg fri, med en bachelorgrad i bagasjen og mange store planer. Da blir det lese- og drømmetid! Tvi tvi til alle dere andre som sitter i det samme om dagen – du skal se vi kommer ut på andre siden.

Christian Jungersen er en dansk forfatter som debuterte i 1999. Tidligere har han bakgrunn fra film- og manusarbeid, noe som smitter over i hans romankonstruksjon. I fjor kom denne boken ut, og Du forsvinner er utgitt på Aschehoug her i Norge. Mitt eksemplar kommer fra forlaget. Jungersen gjestet forøvrig Bokprogrammet tidligere år, det intervjuet finner du her.

Mia og Frederik har holdt sammen i tykt og tynt, men på en ferie vipper det bokstavelig talt over og det oppdages en svulst i Frederiks hode. Mia innser at hennes elskede manns personlighet sakte men sikkert har forandret seg, men kan hun nå leve med den han er blitt? Når det i tillegg rulles opp et bedrageri og alt som tidligere har vært trygt og kjent rives opp dykker Mia ned blant annet i nevrofilosofi i et forsøk på å forstå.

- Det du må være spesielt forberedt på, er at mannen din kommer til å miste all evne til innlevelse i deg og i hvordan du har det, fortsatte legen. Det kan bli vanskere for ham å kontrollere de mer primitive impulsene sine, han kan komme til å få fryktelige raserianfall, og han vil benekte enhver tanke om at han er syk. Det er de mest typiske symptomene ved belastning av hjernens otbitofrontale område.

Problemene denne boken berører er vanskelig å diskutere. Hva er det som bestemmer hvem vi er? Har vi en fri vilje, eller er det kun naturlovene som former alle valg vi tror vi tar? Finnes det et jeg? Om Jungersen har noe klart svar, tror jeg ikke – men han våger seg inn på temaer som utfordrer vår tenkning om disse temaene.

Selv liker jeg godt denne boken – både problemene og de finere stundene. Det er dessverre langt mellom lysglimtene, men de finnes. Jungersen viser stor respekt for sin historie og sine karakterer, og diskuterer filosofi og kjærlighet med en åpen tilnærming. Boken er lang men flyten er god og oppbygningen av historien gjør det lett og lese. Man heier hele tiden på tilfriskning og kjærlighet, men når alt kommer til alt er det biologien som vinner og vi må følge deretter.

Hvis mennesket hadde hatt et “jeg” utenfor hjernen som kunne holde fast i en beslutning om intens gjenopptrening, kunne det også holde fast i en beslutning om ikke å bli kriminell. Da hadde Frederik virkelig fortjent å råtne opp i et fengsel. Og hvis han noensinne slapp ut, ville vi ikke kunne se oss selv eller vennene våre i øynene, vi ville måtte få nytt navn og flyte lang bort. Men et slik “jeg” har vi ikke. Utenfor hjernen er det ingenting.

Man trenger ikke å ha stor interesse for hjernens biologi eller filosofi for å sette pris på denne boken. Den rommer også de store følelsene mellom to elskende som er blitt atskilt, skuffelse, sorg og alt annet som oppstår i en slik situasjon. Jungersen skildrer de såre følelsene også mellom Mia og deres sønn, Niklas, godt. Det vanskelige er og blir vanskelig – men han viser oss gjenkjennelige hverdagsproblemer settes på spissen i en stund som dette.

I tillegg til å være velskrevet og godt komponert, er hvert kapittel skilt med en illustrasjon. Bilder av artikler Mia leser, sms Frederik har sendt eller bilder fra omgivelsene de befinner seg. Dette gjør opplevelsen interessant og at boken skiller seg ut fra mange andre. Jeg liker disse pustepausene godt, som ofte kommenterer handlingen ellers i boken.

Hilde Østby debuterte tidligere i år med denne boken, Leksikon om lengsel. Hun er cand.philol i idéhistorie og har ellers jobbet som journalist, kritiker og i forlagsbransjen. Boken hennes er utgitt på Tiden forlag, og det er også fra dem mitt eksemplar kommer.

Dette er et leksikon om lengsel (åpenbart!) og kjærlighet. Redaksjonen består av “Liv Vestby” og vi jobber oss gjennom kapitlene, som i et leksikon, er oppdelt alfabetisk. Vi møter kjente, og mindre kjente, folk fra både verdens- og litteraturhistorien, i en varm, humoristisk men litt sår språkdrakt.

Redaksjonen vet at det er mye som utgir seg for å være kjærlighet som ikke er det, og det er vanskelig å skille alle de små detaljene i livet som utgjør kjærlighet, fra det som virkelig og helt uomtvistelig er stor kjærlighet. Den ene gangen han plukket opp det våte håndkleet og hengte det opp på en knagg på badet: Var det kjærlighet, var det den kjærligheten, eller bare en plutselig høflighet, en kulde som i virkeligheten skilte ham fra redaksjonen, som gjorde ham til en fremmed i den leiligheten som de delte?

Jeg trekker nølende på smilebåndet, nikker gjenkjennende og ler iløpet av boka. Jeg koser meg med Østbys vendinger på litteratur- og verdenshistorien men har allikevel noen problemer med boken. Jeg har alltid vært veldig glad i noveller og lignende, korte tekster, men synes alltid det er vanskelig å huske. Det finnes en overordnet her som på sett og vis skal binde det hele sammen, men allikevel husker jeg dårlig de ulike historiene. Jeg kan huske at jeg likte noe – men siden det er så flyktig husker jeg sjeldent hva det egentlig var med det jeg likte.

Bokens avslutning fungerer dessverre bare delvis for meg, og jeg får til tider lyst til å droppe å lese den. Den tar seg heldigvis noe opp – men noe av den varme humoren som boken ellers fyller av, føler jeg forsvinner her. Til tross for dette har jeg ellers et meget godt inntrykk av boken, og lar heller dette forsvinne inn i glemselen.

En av tingene jeg elsker er at Østby våger (ja det er det ingen tvil om) å ta tak i den mer kroppslige, jordlige kjærligheten. Motivet er jo kjent fra hundrevis av bøker, men det er sjeldent snakk om kåtskap og sex. Det er som oftest meget sofistikert og svevende kjærlighet, men i Leksikon om lengsel dras vi inn i “virkeligheten”. Både beskrivelsen av den faktiske lidelsen unge Werther led av og Dantes kroppslige paradis er fabelaktige!

Men det Dante ikke tenkte på da han skrev avslutningen av Komedien, var at om vi skal ta konsekvensene av at han skriver inn en gud i Paradiset (som vi nå vet at for Dante befinner seg i de varme leppene og brystene til Beatrice), ville det blitt en trekant av relativ blasfemiske dimensjoner (Gud tar Beatrice bakfra mens Dante putter den erigerte penisen sin inn i Beatrices munn, nei, den type bilder vil vi ikke se for oss, og det burde også Dante innsett, altså at han skapte dypt forstyrrende bilder av trekanter; og befinner ikke også Jomfru Maria seg der oppe, er det rett og slett en firkant, altså en orgie, vi er i ferd med å bli vitne til? Det er vanskelig å si. Komedien stopper der og overlater resten til fantasien. Og kanskje det er derfor den heter Komedien).

Noen favoritthistorier har jeg allikevel, som jeg ikke glemmer. Både historiene på F – fotografiet – og S – sykkelen – har en varme i seg som ivaretar forelskelsens rus. Den sjarmerer og er kanskje nærmest den slags tekster jeg liker aller best å lese. En sjarmerende historie om helt vanlige mennesker. Begge disse er gjenkjennelige og rommer mye på noen få ord. (Både en historie som strekker seg ut i tid, men også for store, emosjonelle omveltninger) Og slik er de fleste av Østbys historier, de inneholder alt de trenger for å være en god fortelling. Historiene bygges godt opp, og når jeg blar meg gjennom boka kommer de ulike skjebnene mot meg. Dette er en bok som med fordel lar seg lese flere ganger, eller bare lese ett – din favoritt? – kapittel om du vil ha et avbrekk fra hverdagen.

Joyce Carol Oates er en etablert og velkjent forfatter. Det er førti år siden hun debuterte, og i 2011 kom denne memoarboken ut; En enkes fortelling. Boken er utgitt av Pax her i Norge og jeg kjøpte mitt eksemplar på deres flyttesalg.

I februar 2008 døde Joyce Carol Oates’ ektemann, Raymond Smith. Til tross for at han var en relativt gammel mann kom det overraskende på forfatteren, og hennes erindringer om tiden rundt og i etterkant av hans død er behandlet i denne boken.

Det er to former for sykehusvåking.
Den ene våkingen som har en lykkelig utgang, og den andre.
Å gi seg i kast med sykehusvåking er som å sette ut i en liten kano på fossende, hvite stryk; man har ingen klar forestilling om hva slags våking man har begitt seg ut på – våkingen med lykkelig utgang eller den andre – før den er over.
Før pasienten er skrevet ut fra sykehuset og er kommet trygt hjem. Eller ikke skrevet ut, og aldri kommer hjem.

Utilslørt, rått og tett på Oates følelsesregister fremstilles erfaringer med død, ensomhet og sorg. Språklig er det sårt og beskriver både hverdagslige minner om en lykkelig tid og mørke stunder der dagene går i ett og kun tilbringes til sengs. Det er også ispedd brev- og e-postutvekslinger der hun beskriver total hjelpeløshet som gjør vondt langt inn i hjerteroten. Hadde det vært min venn som skrev og ytret slike tanker hadde jeg ikke visst hva godt man skulle gjøre.

Døden er det mest opplagte – alminnelige – banale faktum i livet, og samtidig – hvordan skal man snakke om det når den rammer så nær? Når den ene dør og den andre lever, hva er dette “livet” som er igjen? [...] Det er uvirkelig – sammenlignet med intensiteten til den kjærligheten som er blitt borte.

Oates legger ikke frem noen klar løsning på hvordan man overlever og kommer seg videre, men på et eller annet vis blir hverdagen sakte men sikkert tilnærmet hverdagslig. Å bearbeide både følelsene og erfaringene i denne boken har sikkert hjulpet på veien, selv om den gir oss lesere klump i magen og tårer i øyenkroken.

Det begynner å demre for meg nå – denne erindringsboken er en pilgrimsreise.
Alle erindringer er reiser, utforskninger. Noen erindringer er pilgrimsreiser.
Du begynner med X, og du avslutter med Z. Du skal avslutte - på et vis.

Boken er meget personlig på mange plan, men samtidig er det et litterært verk som beskriver sider av livet det er vanskelig å behandle på andre måter enn gjennom litteraturen. Hun forholder seg også aktivt til annen litteratur, og viser på det viset at selv om det ser ut til at hele verden raser omkring henne er det fremdeles en stor del av hennes identitet som står igjen.

Det var fult da litteraturhuset i Bergen hadde invitert suksessforfatter Kjersti Annesdatter Skomsvold. Samtalen ble ført av en kvinnelig, bergensforfatter som jeg ikke vet hvem er – hun hadde i alle fall mange tanker om hva Skomsvold ville med sine bøker. Allikevel ble det fint, selv om jeg gjerne skulle sett at Skomsvold fikk litt mer rom selv og at vi tørr å ta de stille pausene. Noen ganger kommer det gull ut av det óg! Jeg savnet også en litt klarere retning, noe kanskje dette innlegget vil bære litt preg av.

Siden Skomsvold debuterte i 2009 har hun fått mye oppmerksomhet. Det virker som om det kom meget overraskende på den skjøre forfatteren, men som har stimulert en enorm interesse for litteratur. Hun kaster ut store navn og forholder seg tydelig aktivt til forgjengere verdt å merke seg. Hennes neste prosjekt, det du nå kan kjøpe i bokhandelen som Monstermenneske, ble derfor en undersøkelse av romanens mulighet, problematisering av det ukomfortable biografiske og er mer blitt en ME-bok for mediene, enn den var for Skomsvold selv.

Å vekke så stor oppmerksomhet og gjenkjennelse hos lesere i flere titalls land som Skomsvold har gjort, er imponerende for en ung forfatter som egentlig ikke har vært så veldig opptatt av å bli nettopp det. Kanskje er det allikevel ikke så rart da bøkene berører gjenkjennelige temaer som ensomhet, sykdom og død. Skomsvold selv mener hun selv skrev inn eksistensiell erfaring iløpet av prosessen, og at det er noe leseren selv kjenner igjen når hun eller han leser det. Samtidig er det ikke bare en bok om vonde ting – men også mye rom brukes på de humoristiske, litt patetiske sidene vi mennesker kan kjenne på.

Det er ikke til å skjule at Skomsvold selv har vært gjennom en hard tid, men heldigvis for oss har det også produsert meget god litteratur. Selv har jeg kun lest debutromanen, men når tiden strekker til skal jeg nok også gå inn i Skomsvolds større, biografiske prosjekt. Jeg kan forøvrig også melde at hun nå jobber med dikt, for å nå et annet språk som hun igjen ønsker å bruke i romaner. Det ser ut til at vi har et langt og spennende forfatterskap i vente fra dette hold!

I går tilbrakte jeg dagen på Bergen Offentlige Bibliotek der det var seminar for lærere, bibliotekarer og alle andre som er interessert i litteratur for barn og unge. Anledningen er litteraturfesten Alfa & Omega – et kultursamarbeid for barn i Bergen. Programmet i går var variert, med ikke mindre enn 5 ulike innlegg. I tillegg var det mye skravling, kortfilm og twist i pausene.

En introduksjon til Shaun Tans sitt forfatterskap var det første vi begynte med. En fabelaktig dyktig illustratør fra Australia – en smule dystert men imponerende uttrykksfullt. Skal jeg kjøpe én illustrert bok må det bli fra denne forfatteren. Tidløst, surrealistisk og drømmeaktig. Jeg er solgt.

Selv var jeg nok en outsider i denne gruppen. De aller fleste var som nevnt lærere eller (skole)bibliotekarer så noen av innleggende var litt for rettet mot akkurat det til at det gav meg så mye. Allikevel var det fint og variert program med en fin helhet.

Videre var det mye snakk om hvordan vi skaper lesere, hvor viktig det er å danne et godt grunnlag for å sikre videre leserglede. Her er spiller det å finne den rette litteraturen en meget viktig rolle. For det er nettopp det som er litteraturens kraft. Den kan være et godt springbrett for å lære om andre ting – men den har også en stor egenverdi i seg selv som deler av lærerplanen kanskje ikke har inkludert godt nok.

Litteratur er viktig for å ha en verden å finne gjenkjennelse i, en verden å rømme inn i. Litteraturen har en enorm variasjon og leter man på de riktige stedene vil man finne bok for enhver leser. Hvordan man kunne få fra typisk enkle bestselgere til mer komplekse og interessante bøker ble blant annet presentert av Ingeborg Mjør. Vi tenker kanskje om fantasybøker som noe lite spennende, men det kan heller brukes til noe godt. Som regel er dette veldig dedikerte lesere, og klarer man å dytte de sakte men sikkert over i vanskeligere bøker er de plutselig oppslukt i noe mer krevende enn ren oppskriftsbaserte bøker som spys ut fra forlagene i høyt tempo.

Den finske barnebokforfatteren Timo Parvela hadde også tatt turen for å snakke om viktigheten av leserglede. Hans bøker om Ella er morsomme, og både hans høytlesning og underveis i foredraget var det høylytt latter. For det er nettopp her kraften i litteraturen ligger og det Parvela forsøker å skape i sine bøker. Øyeblikk der barn og voksne sammen kan finne fine øyeblikk, forent gjennom den universelle, aldersløse humoren.

Litteratur er viktig av mange grunner, også med tanke på verdiskapninger i samfunnet. Allikevel er det viktigste å vekke leserglede hos flest mulig barn, så de gjennom hele livet kan ha litteratur som en del av sin erfaring. Litteratur rommer alt – fra kjærlighet og underholdning til fundamentale spørsmål om livet og døden. Ved hjelp av god formidling kan man derfor skape fremtidens lystlesere!

Personlig har jeg hatt et nært, elskverdig forhold til Haruki Murakami fra første møtet. Hans vestlige gjennombrudd Norwegian Wood ble også utgangspunkt for mitt forhold til den høyt elskede japanerne. Og som Grytten også sa, hans litteratur er åpen for leseren og kanskje er det derfor han får så stor gjenklang utenfor hans eget miljø. (hvor enn det egentlig er)

Til tross for å åpne med å fortelle hvorfor han ikke elsker Murakami, ble det en time med forførende ord som vitner om dyp kjærlighet fra Gryttens side. Han betegnet det som en kjærlighetshistorie, som snop – eller dop.

Menneskene i Murakami sine univers er helt normale, gjennomsnittelige og godt innbakt i den kapitalistiske, homogene samfunnet. Med finurlig kunst og uten oppsiktsvekkende formgrep dytter Murakami disse ut i ytterkantene, på utsiden – så vi derfra både får den utenforståendes perspektiv samtidig som vi kan betrakte vår eget samfunn. Litteraturen forsøker å ramme hele menneskeheten og sider ved vårt samfunn, fra lyden av et blunk til store, uangripelige bevegelser i et storsamfunn. Han introduserer oss for underverden og utenomjordiske hendelser, til tross føler vi at vi kommer nærmere det menneskelige enn vi noen gang har vært. Er det igjen oss selv vi ser?

Murakami har et klart samfunnsengasjement i sine bøker – men formidler det subtilt, elegant og forførende. Selv uttaler han seg ikke om sin egen litteratur  annet enn kommentarer av typen “sau er sau”. Vi står derfor åpne til å kommentere og fortolke hans univers med våre egne utgangspunkt. I hjemlandet blir han kritisert for å være for vestlig, mens vi i Vesten kanskje finner det første (opplevd) genuine møte med en så annerledes og eksotisk kultur som den japanske. Er dette nettopp denne transnasjonale kraften som gjør at han aldri setter seg ned på ett sted, men gjør det hele flytende og en smule desorientert.

Han finner det ordinære og transcenderende i de ordinære ordene, og får det hele til å fremstå nokså uarbeidet og “simpelt” – allikevel finnes det storhet i hans litteratur. Til tross for hans gjenklang i vår samtid er ikke hans litteratur skapt for priser som Nobelprisen i litteratur, mener Grytten. Det er for populært og det svakere for dårlig, men allikevel trykker vi hans Toru, Kafka og Aomame til vårt bryst.

Er du ikke allerede en del av denne kjærlighetshistorien er det på tide du tar del. Vi venter på neste bok fra Murakami, mens det er på tide du tar opp din første. En neste bok, et neste kyss; det er et sterkt begjær stillferdige og flittige Haruki Murakami har vekket verden over.

Til tross for det; en verdensomspennende dag gir super mulighet for fokus på nettopp noe av det beste som finnes – bøkenes magiske verden! Mange benytter dagen alene, inne i et fantastisk univers, mens andre benytter anledningen til å gå på flotte litteraturarrangementer. Her i Bergen kan jeg f.eks. anbefale Frode Gryttens innlegg om Haruki Murakami på den offentlige biblioteket i kveld. I andre byer markeres også dagen stort på bibliotekene, blant annet har Deichman et stort, variert program.

Det er mange nettsteder som markerer dagen også, med konkurranser og lignende. Har du lyst til å vinne en bok er det flere muligheter i dag. Selv får jeg dessverre ikke markert dagen så mye, da den fylles opp med mye annet spennende. Allikevel skal jeg ta meg tid til kaffe på biblioteket med en bok (dog er det faktisk pensum) før årets siste forelesning, det er det minste jeg kan tillate meg!

Ha en fin bokdag!

Jostein Gaarder er en etabler og for meg meget kjær, forfatter. Hans magiske verdener har trollbundet meg gjennom hele mitt liv som leser, og gleden er alltid stor når det kommer noe nytt. Tidligere i år kom Anna. En fabel om klodens klima og miljø. Et hyperaktuelt tema, faktisk så aktuelt at Gaarder har skrevet historien sin langt inn i fremtiden.

Jeg hadde gleden av å høre Gaarder snakke om boken sin tidligere i år på Litteraturhuset i Bergen, før den var ute i butikkene. Det kan du lese om her. Boken kom forøvrig ut på Aschehoug og det er også av dem jeg har fått mitt eksemplar.

Anna er ei 16 år gammel jente som er opptatt av klima og miljø. Hun foretar en slags reise (inni sitt eget hode, eller?) inn i fremtiden der hun møter sitt eget oldebarn, Nova. Jorden har fått en ny sjanse og Anna føler det hviler på hennes skuldre å få de omkring seg til å ta ansvar.

Allerede her viser bokens første svakhet seg tydelig – historien er ikke god, den er kronglete og vekker lite interesse hos meg. Allikevel finnes det gode poeng, morsomme forslag til løsninger og smarte tanker om både klima og mennesket i Gaarders bok.

- Er det noe du er redd for, Anna?
Hun svarte straks:
- Global oppvarming.
Det rykket litt i den sindige psykiateren. Han var åpenbart en rutinert lege. Bare denne ene gangen virket han overrasket over svaret hun gav, og han spurte igjen:
- Hva var det du sa nå? – Jeg mener at jeg er redd for menneskeskapte klimaendringer. Jeg er redd for at vi som lever nå skal sette klodens klima og miljø på spill uten å ta hensyn til dem som kommer etter oss.

Jeg lar meg sjarmere av beskrivelsene av vår egen tid og dumheten vi viser. Gaarder selv kaller Anna et kampskrift. Til tross for at det gjør at han har gitt seg større rom for laber kvalitet, er det trist å se fra en forfatter som vi vet kan så mye bedre. Å skape magiske univers og fortellinger har jo nettopp vært hans styrke og det er nok fler enn meg som er skuffet. Et sterkt budskap til tross, det hele burde vært mer subtilt og kunne fått mer slagkraft av å bli sagt “mellom linjene”, for det er vel ingen tvil om at det er en pekefingeren som rettes rett mot oss her?

- Tippoldefaren min reiste med dromedarer. Oldefar kjørte en Mercedes, og farfar fartet verden rundt med en jumbojet. Men nå reiser vi med dromedarer igjen.
Han ser ettertenksomt på henne og legger til:
- Oljen ble en ulykke for landet mitt. Vi ble rike i en fei, men nå er vi fattige. Hvordan kan vi være rike når vi ikke lenger har noe land det går an å bo i?

Gaarder har en meget klar agenda med sin bok, og det ligger allerede i bokens tittel. Fabelen er som sjanger en historie som skal virke både belærende og refsende, men pakket inn i en underholdende fortelling. Pekefingeren er i alle fall tydelig i denne boken, men for at man skal være med på Gaarders budskap krever det en bedre historie. Jeg savner også et høyere tempo, som særlig ødelegges av avsnittene med Nova. Dessverre blir dette et kampskrift som forsvinner på grunn av dårlig gjennomførelse. Selv om tankene man gjør seg er både riktige og viktige når det sjeldent særlig langt om det formidles i en haltende måte som det gjøres her.

Spørsmål om global oppvarming har faktisk ikke så mye med synsing å gjøre. Enten har man lært og forstått, eller man lever i uvitenhet