Først ut av de jeg har spurt om hva litteraturens formål er, er to blant Norges elite innen krim og spenning; Tom Egeland og Jørn Lier Horst. Spørsmålet var enkelt; Hva er litteraturens formål? Svaret så ut til å være litt vanskeligere…

Det er ulike måter man kan tilnærme seg dette spørsmålet og Egeland startet med vår kulturs vugge; “På det øverste nivået er litteraturen med på å definere oss som tenkende mennesker. Hva ville vi ha visst om oldtidens Hellas, Egypt og Rom hvis det ikke hadde vært for litteraturen? På samme måte definerer litteraturen oss i vår samtid. Den berører viktige, eksistensielle temaer, den åpner øynene våre for andre tenkemåter, den bidrar til å forme oss som mennesker, den kan – på sitt beste – hjelpe oss til å bli et bedre, rikere, mer inkluderende samfunn. ”

Vi kan altså lære oss å bli bedre mennesker av litteraturen, men hva kan krim gi oss da? Det er vel nokså gå som påstår man blir bedre av å lese om grusomme, bloddryppende drap. Horst skriver: “Krim handler også om den verdenen vi ser rundt oss, mens annen skjønnlitteratur har en tendens til å være mer innadvendt, med en søken mot sjelslivet og fokus på enkeltpersoners utvikling. Historiene om drap og forbrytelser har sitt utspring i sosial urettferdighet og sosial elendighet som vi alle kan kjenne oss igjen i. Krimlitteraturen har således en egen evne til å fungere som et speilbilde av samfunnet. Den har en tendens til å konfrontere samfunnet med seg selv, slik som når Gunnar Staalesen lar sine kriminalintriger bli kritiske kommentar til det samfunn som skaper sosiale tapere, når Jan Mehlum lar sin Svend Foyn angripe den korrumperende grådighetskulturen eller Anne Holt lar sin sosiale samvittighet være drivkraften i sine historier.” Også Egeland mener kriminal litteraturen kan være med på å se verden med nye briller: “På et annet plan berører de eksistensielle spørsmål. I Ulvenatten forsøkte jeg – i thrillerens form – å problematisere temaet terrorisme. For hvem er nå egentlig terrorister – hvem kjemper en rettferdig kamp? I Bjørn Beltø-bøkene utfordrer jeg religionene – og da kanskje spesielt den kristne bibel: Hvorfor skal vi tro på det som står skrevet? I skjønnlitterær form leker jeg meg med alternative svar og forklaringer på hva som egentlig skjedde. Selv om svarene mine bare er en skjønnlitterær lek, utfordrer de forhåpentligvis også leseren til selv å tenke etter – om Bibelen og Kirken strengt tatt gir gode svar. På den måten mener jeg at også underholdningslitteraturen kan bidra til å gjøre oss til reflekterte mennesker. “

Tom Egeland. Bildet er hentet fra Dagbladet.

Begge understreker også underholdningsverdien og virkelighetsflukten man kan få fra krimbøker, men avskriver ikke dette som noe onde (det skulle jo bare mangle). Horst skriver: “Jeg tenker at helt i fra tidenes morgen har et av de viktigste elementene ved historiefortelling vært å underholde, og som underholdning har kriminallitteratur en egen vitalitet som drar leseren med inn i noe spennende og gjør ham eller henne i stand til å glemme alt omkring seg. Det dreier seg om å finne løsningen på en gåte; etterforskeren skal gjenopprette en orden som er blitt forstyrret, og i vår kaotiske virkelighet har en slik gjenopprettelse av lov og orden en appell til leseren.” Egeland ser ut til å være enig: “Når jeg skriver en roman, er det rett og slett fordi jeg vil fortelle en god historie. Underholde, utfordre og pirre leseren min.”

Alt i alt kan vi vel si at også for krimforfattere og kriminallitteratur er det mer enn en hensikt som ligger bak – både for leser og forfatter. Jeg håper dere setter pris på dette innblikket i to forfatters tanker om litteraturen, og jeg vil gjerne få høre hvorfor du leser kriminallitteratur!

Se – flere bøker! Tre fra forlaget Press og to fra fagboksalget til Studia. Det er jo ganske fint!

I høst stiftet jeg bekjentskap med den danske forfatteren Pia Tafdrup i hennes andre roman Stjerne utan land. Forrige uke var jeg på Fretex og fant den første romanen hennes som kom i 2005; Å gi seg bort. Tafdrup er mer kjent som poet, og jeg vil påstå at det merkes mer i denne første romanen.

Hele romanen gjennom går vi gjennom hodet til Pascha. Hun er en ung jente som etter å ha krabbet over et gjerde havner hjemme hos Patrick. Patrick er en staut kar og de overmannes av lidenskapen.

“Han bøyer seg litt fram, kysser meg på halsen. Ikkje lett og mjukt, men heftig pressar han leppene sine mot halsen min, og så mot halsgropa. Det jagar elektrisk ned langs ryggrada og i vifteform ut i hoftene.
- Så du er Pascha.
Han uttalar namnet mitt tett bak meg, om om han gir meg eit kjælenamn. Kviskrar lys til øyra mitt. Eld breier seg ut i kvar fiber… Eg er ein av mange, augo mine er to dropar i havet, eg kunne forsvinne, men blir funnen.”

Lidenskap og erotikk er nok noe som går igjen i hele Tafdrups forfatterskap, om jeg har skjønt det rett. Det kan jeg like. Jeg liker også  historien og tankene Tafdrup har hatt bak denne boken, men det er for mange “småting” som irriterer meg. Språket synes jeg er litt for voldsomt, noe jeg tenker på som en refleksjon av at hun tidligere har skrevet dikt. (Wild guess) Det blir litt svulstig, men om det også kan være oversettelsen til en veldig “nynorsk” nynorsk er mulig. Det blandes også inn mange drømmer, som for min del gir lite til resten av historien. Disse blir mer og mer dominerende etter hvert som forholdet dabber av, og jeg synes dermed også boken blir svakere mot slutten.

Dette er en poets første forsøk på å skrive en roman – en hel, lang fortelling – som ikke blir et veldig bra resultat, men som viser at det finnes potensiale. Tafdrup har senere vist at hun definitivt kan, og jeg kommer til å lese også hvis det kommer en neste roman.

På lørdag gikk turen innom Fretex, der er det umulig å ikke finne noe verdt å ta med seg. Bjørneboe, Tafdrup og en finere versjon av Mannen som elsket Yngve. I tillegg er det tid for å kjøpe inn pensum, og jeg har så mange spennende bøker (til en forandring!) Men, jeg burde vel også lest i samme takt som jeg kjøper…

Hvilken bok kjøpte du sist?

Alle forlag kommer om dagen ut med nye kataloger, og mange nye bøker som skal leses. Jeg har en hel haug jeg burde lest for lenge siden, pensum bør man komme igang med og allikevel tar jeg turen innom bibliotek og lar meg friste. Og jeg leser, leser og leser, men jeg har ikke så mye å fortelle om. Holder på med et spennende prosjekt, men det tar litt tid. Har også samarbeider med flere forlag, så det er mange nye bøker som kommer fremover også. Hva skal en blogger så gjøre? “Jobben” min er jo å skrive, og det er jo også det jeg vil. Jeg vil så gjerne, men det blir som dette…. utrolig mye babling om ingenting. Enn så lenge håper jeg dere har litt tålmodighet med meg, så er jeg plutselig i gang igjen!

Fortell meg hva du leser mens vi venter da vel!

Bildet er hentet fra NTNU

Hadde det vært mulig å få kompendiumer og slikt elektronisk, hadde jeg bestilt meg et nettbrett i samme slengen, men den gang ei. Jeg skal bære rundt på et par kilo bøker også denne våren! For dere som lurer skal jeg ta et emne som heter KVIK204 (Husmorparadokset: Retorikk, estetikk og narrasjon i etterkrigstiden) og et KUVI106 (Kjønn, seksualitet og kultur).

Så, da er man på pensumjakt. Tidligere år har jo det vært en lek å få tak i brukt, med omtrent 80% skjønnlitteratur og ellers kjente og mye brukte bøker. Nå er det ikke like lett, og jeg gidder ikke å betale mer enn nødvendig. Jeg regner med jeg ikke er den eneste? Jeg kan anbefale Bokfunn som sammenligner prisene på alle norske bokhandlere. (Genialt!) Har man pensum på engelsk bør det bestilles fra Bookdepository, evnt. Amazon. Selvfølgelig anbefaler jeg å saumfare finn.no og andre bruktsider – men jeg har dessverre ikke funnet en eneste av årets bøker der. Så for all del, har du noen av de jeg trenger, rop ut!

Er du igang med studiestart?

Pst! Jeg lover det ikke skal bli så mye studiesnakk – men har du spørsmål er det bare å spørre!

Liza Marklund er en av Sveriges krimdronninger. Nå er hun ute med den niende boken om Annika Bengtzon. Boken er utgitt på Piratforlaget i 2011 og eksemplaret jeg har lest er fra biblioteket!

Om bokens handling skrives det slik: I løpet av kort tid blir fire unge mødre funnet drept, stukket bakfra. Man aner at en seriemorder er på ferde. Annika Bengtzon er tilbake på jobb i Stockholm, etter tre år i Washington. Mannen Thomas befinner seg på en konferanse i Nairobi og på en rekogniseringsreise ved grensen til Somalia bli han og resten av delegasjonen kidnappet. Når regjeringen nøler med å forhandle blir gislene henrettet én etter én.

Annika får som man skjønner hendene fulle med kindnappingen, og er like mye journalist som i de tidligere bøkene. Men det funker allikevel. Det veksles relativt hyppig mellom Thomas, Annika og avisredaktøren. Driven er god, og boken leses raskt ut på en kveld eller to i sofakroken.

Endelig var Liza Marklund tilbake med nok en slukebok om den svenske journalisten. Vi har alle våre favoritter når det kommer til bøker som skal slukes og underholde oss en kort stund, og for min del kommer disse bøkene høyt på listen. Bøkene er lett fordøyelige og ikke klassisk krim. Flere drap begås men vi følger en journalist, en vinkling jeg liker godt. Språket er lett og drivende, og boken slukes; akkurat det formålet jeg trengte.

Hans Olav Brenner er for de fleste kanskje mest kjent fra Bokprogrammet på NRK (2004-2009) og jeg må innrømme jeg hører stemmen hans når jeg leser intervjuene han har samlet i denne boken. Om å skrive er en samling intervjuer gjort med mange av Norges fremste forfattere idag. Jeg nevner navn som Herbjørg Wassmo, Per Petterson, Jon Fosse og Vigdis Hjorth. Eksemplaret jeg har lest fikk jeg i bursdagsgave!

Jeg synes det er skrekkelig gøy å lese intervjuer med forfattere, og denne vinklingen som legges her; om selve skriveprosessen er veldig interessant og kan nok være til nytte for skrivelystne og andre som synes slikt er gøy. Brenner har møtt ulike type forfattere, og dette reflekteres også i deres måte å jobbe på.

Aldri har jeg hatt så mange spørsmål når jeg har lest en bok. Jeg synes som sagt det er veldig gøy å lese om hva som ligger bak boken jeg leser, men hva skal det egentlig føre med seg? Når jeg leser at en forfatter kan sitte å fikle med ett ord; ska det være “deilig” eller “nydelig” – hva har det å si for min leseropplevelse? Oppfattes bøker som skrives i ett stort ras, og er kun en liten bit av all teksten som opprinnelig ble skrevet, annerledes enn bøker som kun er de få (men geniale) setningene forfatteren “mottok”?

Blant Norges mest kjente forfattere er det også et intervju med Irene Engelstad, hun har jobbet som redaktør i mange år med blant andre noen av de største navnene, samt ved Universitetet i Oslo. For min personlige interesse var dette det intervjuet som var mest interessant, og vil definitivt bli lest flere ganger. (Ja, jeg går med redaktørdrømmer fremfor forfatterdrømmer)

I Brenners bok er det samlet mye spennende og boken vil nok falle i interesse hos alle som er interessert i skriving og lesing, særlig utfra et samtids perspektiv fra kjente, men varierte forfattere!

Anne B. Ragdes siste roman Jeg skal gjøre deg så lykkelig kom ut i fjor, og er del av mitt pensum (Kvik204). Boken er utgitt på Oktober forlag, og eksemplaret jeg har lest har jeg fått låne av ei venninne.

I denne boken tegner Ragde et tidsriktig portrett fra 1965. Boken omhandler folkene som bor i oppgang C i en blokk i Trondheimstraktene. Det er ikke nødvendigvis handlingen her som driver boken, men nøyaktige beskrivelser fra den tiden.

Ragde klarer definitivt å fange opp tiden hun beskriver i denne lettleste romanen. Og det er nettopp derfor den er en del av mitt pensum vil jeg tro (skal ha om husmorrollen på 50-60tallet), og det er nok også med på å gjøre den meget populær blant voksne damer (ikke mindre enn 95 stk står i lånekø på Bergen Bibliotek). Jeg er sikker på de vil kjenne seg godt igjen!

“- Folk bruker jo kost og brett og bøtte og langkost. I alle fall på gulvene.
- Men støvsuger er jo så mye enklere! Og så får De tid til å gjøre mange andre og kanskje hyggeligere ting i stedet! Husmorens tid er dyrebar. Og virkelig verdt de fremskrittene vi ser nå. “

Som sagt er det ingen handling som driver denne boken fremover, men den fungerer heller nesten som en slags minnebok om en svunnen tid som for, sånne som meg, virker meget fjernt. Slik sett er det morsom lesning, som jeg tror kan bidra godt til det jeg skal studere (“Husmorparadokset – retorikk, estetikk og narrasjon i etterkrigstiden”), hadde det ikke vært for det hadde jeg neppe lest den. Men, når det først er gjort (på ikke mer enn én dag) er jo det en helt kjekk opplevelse, uten å sette større spor.

Vigdis Hjorth er et kjent forfatternavn. Hun har tidligere studert litteraturvitenskap der hun møtte sin foreleser Arild Linneberg (da godt gift) og de ble senere et offentlig par. Ubehaget i kulturen kom ut i 1995, en periode Hjorth er kjent for sine erotiske utgreiinger. Eksemplaret jeg har lest er lånt på biblioteket.

I boken møter vi professor Lars Buberg. Livet hans går så galt som det kan gå, og alt skjer selvfølgelig samtidig. Han legger an på enhver studine (og får etter hvert anklager om trakassering rettet mot seg), han slår ned folk, kona går fra ham og han mislykkes i det akademiske liv. Alt skjer selvfølgelig i en konstant rus fra ymse alkoholholdige drikker.

At visse ting tas på kornet i denne boken, det kan godt være. Men alt i alt, funker det rett og slett ikke. Som regel er det  gøy å lese litt sladder fra et miljø man kjenner, om folk man i alle fall tror man klarer å gjette seg til hvem er. Men ikke her, det blir rett og slett for dumt. Språket og handlingen er banalt og gjort på den enkleste måten man kan tenke seg. Arild Linneberg (som er en fantastisk foreleser og meget anerkjent akademiker) står som like mye medforfatter som Hjorth, men det ser ikke ut til at han har bidratt stort. Hele boken ser ut til å være spydd opp mellom noen heisaturer mellom lakenene, med en god del rødvin stående på nattbordet. De eneste dette kan være morsomt for er slike som meg, som vet hvem dette er, men heller ikke det er nok. Det er rett og slett begredelig.