I høst stiftet jeg bekjentskap med den danske forfatteren Pia Tafdrup i hennes andre roman Stjerne utan land. Forrige uke var jeg på Fretex og fant den første romanen hennes som kom i 2005; Å gi seg bort. Tafdrup er mer kjent som poet, og jeg vil påstå at det merkes mer i denne første romanen.

Hele romanen gjennom går vi gjennom hodet til Pascha. Hun er en ung jente som etter å ha krabbet over et gjerde havner hjemme hos Patrick. Patrick er en staut kar og de overmannes av lidenskapen.

“Han bøyer seg litt fram, kysser meg på halsen. Ikkje lett og mjukt, men heftig pressar han leppene sine mot halsen min, og så mot halsgropa. Det jagar elektrisk ned langs ryggrada og i vifteform ut i hoftene.
- Så du er Pascha.
Han uttalar namnet mitt tett bak meg, om om han gir meg eit kjælenamn. Kviskrar lys til øyra mitt. Eld breier seg ut i kvar fiber… Eg er ein av mange, augo mine er to dropar i havet, eg kunne forsvinne, men blir funnen.”

Lidenskap og erotikk er nok noe som går igjen i hele Tafdrups forfatterskap, om jeg har skjønt det rett. Det kan jeg like. Jeg liker også  historien og tankene Tafdrup har hatt bak denne boken, men det er for mange “småting” som irriterer meg. Språket synes jeg er litt for voldsomt, noe jeg tenker på som en refleksjon av at hun tidligere har skrevet dikt. (Wild guess) Det blir litt svulstig, men om det også kan være oversettelsen til en veldig “nynorsk” nynorsk er mulig. Det blandes også inn mange drømmer, som for min del gir lite til resten av historien. Disse blir mer og mer dominerende etter hvert som forholdet dabber av, og jeg synes dermed også boken blir svakere mot slutten.

Dette er en poets første forsøk på å skrive en roman – en hel, lang fortelling – som ikke blir et veldig bra resultat, men som viser at det finnes potensiale. Tafdrup har senere vist at hun definitivt kan, og jeg kommer til å lese også hvis det kommer en neste roman.

På lørdag gikk turen innom Fretex, der er det umulig å ikke finne noe verdt å ta med seg. Bjørneboe, Tafdrup og en finere versjon av Mannen som elsket Yngve. I tillegg er det tid for å kjøpe inn pensum, og jeg har så mange spennende bøker (til en forandring!) Men, jeg burde vel også lest i samme takt som jeg kjøper…

Hvilken bok kjøpte du sist?

Alle forlag kommer om dagen ut med nye kataloger, og mange nye bøker som skal leses. Jeg har en hel haug jeg burde lest for lenge siden, pensum bør man komme igang med og allikevel tar jeg turen innom bibliotek og lar meg friste. Og jeg leser, leser og leser, men jeg har ikke så mye å fortelle om. Holder på med et spennende prosjekt, men det tar litt tid. Har også samarbeider med flere forlag, så det er mange nye bøker som kommer fremover også. Hva skal en blogger så gjøre? “Jobben” min er jo å skrive, og det er jo også det jeg vil. Jeg vil så gjerne, men det blir som dette…. utrolig mye babling om ingenting. Enn så lenge håper jeg dere har litt tålmodighet med meg, så er jeg plutselig i gang igjen!

Fortell meg hva du leser mens vi venter da vel!

Bildet er hentet fra NTNU

Hadde det vært mulig å få kompendiumer og slikt elektronisk, hadde jeg bestilt meg et nettbrett i samme slengen, men den gang ei. Jeg skal bære rundt på et par kilo bøker også denne våren! For dere som lurer skal jeg ta et emne som heter KVIK204 (Husmorparadokset: Retorikk, estetikk og narrasjon i etterkrigstiden) og et KUVI106 (Kjønn, seksualitet og kultur).

Så, da er man på pensumjakt. Tidligere år har jo det vært en lek å få tak i brukt, med omtrent 80% skjønnlitteratur og ellers kjente og mye brukte bøker. Nå er det ikke like lett, og jeg gidder ikke å betale mer enn nødvendig. Jeg regner med jeg ikke er den eneste? Jeg kan anbefale Bokfunn som sammenligner prisene på alle norske bokhandlere. (Genialt!) Har man pensum på engelsk bør det bestilles fra Bookdepository, evnt. Amazon. Selvfølgelig anbefaler jeg å saumfare finn.no og andre bruktsider – men jeg har dessverre ikke funnet en eneste av årets bøker der. Så for all del, har du noen av de jeg trenger, rop ut!

Er du igang med studiestart?

Pst! Jeg lover det ikke skal bli så mye studiesnakk – men har du spørsmål er det bare å spørre!

Liza Marklund er en av Sveriges krimdronninger. Nå er hun ute med den niende boken om Annika Bengtzon. Boken er utgitt på Piratforlaget i 2011 og eksemplaret jeg har lest er fra biblioteket!

Om bokens handling skrives det slik: I løpet av kort tid blir fire unge mødre funnet drept, stukket bakfra. Man aner at en seriemorder er på ferde. Annika Bengtzon er tilbake på jobb i Stockholm, etter tre år i Washington. Mannen Thomas befinner seg på en konferanse i Nairobi og på en rekogniseringsreise ved grensen til Somalia bli han og resten av delegasjonen kidnappet. Når regjeringen nøler med å forhandle blir gislene henrettet én etter én.

Annika får som man skjønner hendene fulle med kindnappingen, og er like mye journalist som i de tidligere bøkene. Men det funker allikevel. Det veksles relativt hyppig mellom Thomas, Annika og avisredaktøren. Driven er god, og boken leses raskt ut på en kveld eller to i sofakroken.

Endelig var Liza Marklund tilbake med nok en slukebok om den svenske journalisten. Vi har alle våre favoritter når det kommer til bøker som skal slukes og underholde oss en kort stund, og for min del kommer disse bøkene høyt på listen. Bøkene er lett fordøyelige og ikke klassisk krim. Flere drap begås men vi følger en journalist, en vinkling jeg liker godt. Språket er lett og drivende, og boken slukes; akkurat det formålet jeg trengte.

Hans Olav Brenner er for de fleste kanskje mest kjent fra Bokprogrammet på NRK (2004-2009) og jeg må innrømme jeg hører stemmen hans når jeg leser intervjuene han har samlet i denne boken. Om å skrive er en samling intervjuer gjort med mange av Norges fremste forfattere idag. Jeg nevner navn som Herbjørg Wassmo, Per Petterson, Jon Fosse og Vigdis Hjorth. Eksemplaret jeg har lest fikk jeg i bursdagsgave!

Jeg synes det er skrekkelig gøy å lese intervjuer med forfattere, og denne vinklingen som legges her; om selve skriveprosessen er veldig interessant og kan nok være til nytte for skrivelystne og andre som synes slikt er gøy. Brenner har møtt ulike type forfattere, og dette reflekteres også i deres måte å jobbe på.

Aldri har jeg hatt så mange spørsmål når jeg har lest en bok. Jeg synes som sagt det er veldig gøy å lese om hva som ligger bak boken jeg leser, men hva skal det egentlig føre med seg? Når jeg leser at en forfatter kan sitte å fikle med ett ord; ska det være “deilig” eller “nydelig” – hva har det å si for min leseropplevelse? Oppfattes bøker som skrives i ett stort ras, og er kun en liten bit av all teksten som opprinnelig ble skrevet, annerledes enn bøker som kun er de få (men geniale) setningene forfatteren “mottok”?

Blant Norges mest kjente forfattere er det også et intervju med Irene Engelstad, hun har jobbet som redaktør i mange år med blant andre noen av de største navnene, samt ved Universitetet i Oslo. For min personlige interesse var dette det intervjuet som var mest interessant, og vil definitivt bli lest flere ganger. (Ja, jeg går med redaktørdrømmer fremfor forfatterdrømmer)

I Brenners bok er det samlet mye spennende og boken vil nok falle i interesse hos alle som er interessert i skriving og lesing, særlig utfra et samtids perspektiv fra kjente, men varierte forfattere!

Anne B. Ragdes siste roman Jeg skal gjøre deg så lykkelig kom ut i fjor, og er del av mitt pensum (Kvik204). Boken er utgitt på Oktober forlag, og eksemplaret jeg har lest har jeg fått låne av ei venninne.

I denne boken tegner Ragde et tidsriktig portrett fra 1965. Boken omhandler folkene som bor i oppgang C i en blokk i Trondheimstraktene. Det er ikke nødvendigvis handlingen her som driver boken, men nøyaktige beskrivelser fra den tiden.

Ragde klarer definitivt å fange opp tiden hun beskriver i denne lettleste romanen. Og det er nettopp derfor den er en del av mitt pensum vil jeg tro (skal ha om husmorrollen på 50-60tallet), og det er nok også med på å gjøre den meget populær blant voksne damer (ikke mindre enn 95 stk står i lånekø på Bergen Bibliotek). Jeg er sikker på de vil kjenne seg godt igjen!

“- Folk bruker jo kost og brett og bøtte og langkost. I alle fall på gulvene.
- Men støvsuger er jo så mye enklere! Og så får De tid til å gjøre mange andre og kanskje hyggeligere ting i stedet! Husmorens tid er dyrebar. Og virkelig verdt de fremskrittene vi ser nå. “

Som sagt er det ingen handling som driver denne boken fremover, men den fungerer heller nesten som en slags minnebok om en svunnen tid som for, sånne som meg, virker meget fjernt. Slik sett er det morsom lesning, som jeg tror kan bidra godt til det jeg skal studere (“Husmorparadokset – retorikk, estetikk og narrasjon i etterkrigstiden”), hadde det ikke vært for det hadde jeg neppe lest den. Men, når det først er gjort (på ikke mer enn én dag) er jo det en helt kjekk opplevelse, uten å sette større spor.

Vigdis Hjorth er et kjent forfatternavn. Hun har tidligere studert litteraturvitenskap der hun møtte sin foreleser Arild Linneberg (da godt gift) og de ble senere et offentlig par. Ubehaget i kulturen kom ut i 1995, en periode Hjorth er kjent for sine erotiske utgreiinger. Eksemplaret jeg har lest er lånt på biblioteket.

I boken møter vi professor Lars Buberg. Livet hans går så galt som det kan gå, og alt skjer selvfølgelig samtidig. Han legger an på enhver studine (og får etter hvert anklager om trakassering rettet mot seg), han slår ned folk, kona går fra ham og han mislykkes i det akademiske liv. Alt skjer selvfølgelig i en konstant rus fra ymse alkoholholdige drikker.

At visse ting tas på kornet i denne boken, det kan godt være. Men alt i alt, funker det rett og slett ikke. Som regel er det  gøy å lese litt sladder fra et miljø man kjenner, om folk man i alle fall tror man klarer å gjette seg til hvem er. Men ikke her, det blir rett og slett for dumt. Språket og handlingen er banalt og gjort på den enkleste måten man kan tenke seg. Arild Linneberg (som er en fantastisk foreleser og meget anerkjent akademiker) står som like mye medforfatter som Hjorth, men det ser ikke ut til at han har bidratt stort. Hele boken ser ut til å være spydd opp mellom noen heisaturer mellom lakenene, med en god del rødvin stående på nattbordet. De eneste dette kan være morsomt for er slike som meg, som vet hvem dette er, men heller ikke det er nok. Det er rett og slett begredelig.

Niels Fredrik Dahl kom ut med boken Herre i 2009 på Oktober forlag. Den har fått mye skryt og er oversatt til flere språk, men jeg er ikke like ensidig begeistret. Eksemplaret jeg har lest fikk jeg av pappa i julegave.

I Herre havner vi midt i en vanskelig trekanthistorie – Camilla Wergeland (senere Collett), Johan Sebastian Welhaven og Bernhard Herre. Du har hørt om de to første, har du ikke? Men i denne boken dreier boken seg om nettopp tredjemann – Bernhard Herre. Han er mislykket, ulykkelig forelsket i Camilla og forsøker å finne sin plass i den litterære eliten i Christiania første halvdelen av 1800-tallet. Det går ikke så bra…

“Det var jo Bernhard som skulle bygge videre på farens innsats, det var jo Bernhard som skulle løfte den relativt beskjedne kjøpmannsvirksomheten opp og videre ut, det var jo han som skulle ta de nødvendige grep for å etablere handelshuset Herre, dynastiet Herre. Og alt Bernhard ville var å holde på med hundene sine, geværet sitt eller gå tre skritt etter meg eller fem skritt etter Camilla når hun bodde hos dem, enda hun ba ham ikke gjøre det, enda hun ba ham om å få være i fred.”

Historien fortelles oppstykket og delt, i en herlig røre. Til tider er jeg ikke sikker på hvem som forteller hva, mens det i andre stunder kan være hjerteskjærende og meget velkomponert. Et historisk trekantdrama kan, og er til tider, en spennende idé, men jeg synes dette ikke er en ferdig bok, men heller et ganske så rotete utkast.

Jeg får aldri helt grep om denne boken. Til tider tror jeg at det skal komme, bare jeg får lest litt til. Til tider er språket gnistrende godt. Men det klaffer aldri helt, blir aldri noe jeg helt får grep på. Jeg synes det også derfor veldig vanskelig å bli enig med meg selv hva jeg egentlig mener.

Tidligere har jeg forsøkt å lese Dahls muligens mest omtale roman På vei til en venn, heller ikke den var en stor leseopplevelse for meg. Jeg husker ikke helt hvorfor, det er så lenge siden, men jeg tror jeg lar Dahl ligge nå – så kan heller andre, som tydeligvis er begeistret for hans form, hygge seg med det!

Men kanskje, om jeg smører meg tålmodighet, er flink, har flaks og gjør alt jeg kan – vil noen gå i oppfyllelse en vakker dag.

Etter å ha vært i Paris og opplevd verdens mest fantastiske bokhandel skulle en jo gjerne startet opp noe slikt selv. At noe sånt i det hele tatt egentlig ikke er særlig levedyktig her til lands, det får bli noen andres problem. Vi får se, om jeg tjener meg kjemperik på de andre drømmene mine, så kanskje. For å forsøke på noe litt mer reelt, er det en drøm å få jobbe i bokhandel. Pakke ut nye bøker, hjelpe folk til å finne akkurat den boken de ikke en gang visste at de lette etter. Å daglig få omringes av det en liker aller best her i verden. Det takker jeg gjerne ja til!

I det litt lenger løp er det så mye jeg har lyst til. Jeg vil gjerne få forsøkt meg som konsulent, til tross for at man vet det er hardt og kjedelig arbeid, uten stort tilbake. Men, tenk hva man kan få oppleve – skjulte skatter! Etter mange år med hardt arbeid drømmer jeg om å få komme inn i korridorene (selv om det antakeligvis kun er åpne kontorlandskap i hippe farger) på et forlag. Å få mulighet til å jobbe med ens lidenskap – en drøm som akkurat nå overskygger det meste.

Enn så lenge forblir det en drøm, og det nærmeste jeg kommer er å snike meg med på noens bokmøter og hoppe i taket når jeg får et leseeksemplar av en fantastisk fin bok. Det er langt igjen, men jeg tillater meg å drømme litt allikevell!

Hva er dine drømmer?